Er det et virus som er enda vanskeligere å bli kvitt enn covid-19, så er det den beryktede travel bug! Er du først smittet, så er den med deg for livet. Hva bedre kan man gjøre på en mørk desemberdag i en nedstengt verden enn å planlegge for turene som skal komme?

Klikk på kartet for å utforske reiseruten i detalj! Etterhvert blir den fylt opp med severdigheter og aktiviteter.

Den lange veien rundt

I 2005 fikk jeg tak i DVDene med TV-serien Long Way Round, der disse to gutta kjørte store BMW motorsykler østover gjennom Russland, Kazakstan, Mongolia og enda lenger.

Frøet var sådd, og senere ble det mange timer på YouTube med Helge Pedersen og andre på Silkeveien, The Pamir Highway, og andre spennende steder.

Til slutt ble det til at jeg valgte å reise gjennom Amerika i stedet, men tanken på å dra i østerled lå der i magen. 

Alene eller med følge?

På reisen gjennom Amerika i 2018-2019 startet jeg turen alene, og så ville tilfeldighetene det til at jeg fikk en hyggelig dame på baksetet i 3-4 måneder. Men jeg følte meg sjelden ensom når jeg kjørte solo. I Amerika er det lett å treffe andre, for en middag eller noen dager sammen på veien.

Østover tror jeg det blir annerledes. Det er færre reisende, og det er store øde områder. Det vil bli utfordrende å kommunisere med lokalbefolkningen, og jeg tror det kan være ensomt å reise alene. Det er selvsagt også en trygghet i å ha noen med seg hvis noe går galt. Jeg har vært heldig å finne en bra reisepartner, Kjell – vi får håpe at vi får det til sammen!

Å finne en partner å kjøre så langt med er ikke enkelt. For det første må vi ha samme mål med turen. For noen er det viktig å hake av at de har kjørt helt øst til Magadan. For andre er det viktig å kjøre mest mulig offroad, og oppleve naturen. Kjell og jeg er mest opptatt av å besøke landene, byene og menneskene. Så kommer offroadkjøring og naturopplevelser som en bonus.

Vi skal kanskje dele så mye som 30 000 kilometer og rundt tre måneder sammen. Vi må ha nogenlunde samme tempo på sykkelen, og det har vi testet ut litt. Det må være en uten nykker, drama, rus eller psykoser, som jeg kan gå godt sammen med sosialt. Og han må være selvstendig nok til at vi faktisk kan velge å kjøre hver vår vei resten av turen, eller for en stund, hvis det skulle bli vanskelig. Men jeg må kunne stole på at han er der hvis jeg trenger han, og ikke får sammenbrudd når det blir tøft eller farlig.

Kjell er rett person, tror jeg. En trivelig og sindig hedmarking, som kan kjøre en tung sykkel på dårlig vei, og reparere den etterpå.

Silkeveien var ikke én vei, så hvilken tar vi? Alle?

Vår silkevei

Russland

Den planlagte ruten går østover gjennom Russland, fra St. Petersburg, via Moskva til Irkutsk ved Bajkalsjøen – drøyt 700 mil hjemmefra.

Det blir nok et par dager ved Bajkalsjøen, hvis været er bra. Det er siste sjanse til badeliv, nå går det rett sør til Ulan Bator, hovedstaden i Mongolia.

Mongolia

Mongolia blir en annerledes opplevelse. Store ørkenområder og vindblåste sletter. Bortsett fra noen varme kilder er det ikke så mye spesielt å besøke. Mongolia handler nok om natur, kulturlandskaper og opplevelsen av et sted der tiden har stått stille.

Inntil ganske nylig kunne det være svært vanskelig å reise gjennom landet. Mange av «veiene» er i bare spor over gresslettene, med hyppige elvekrysninger. Det er denne opplevelsen vi søker etter, men regn fører fort til at det blir ufremkommelig med en tung motorsykkel. I dag er omtrent en femtedel av veinettet asfaltert – det mangler bare noen strekninger helt øst.

Nå er hovedveiene asfaltert

Fra Mongolia skulle jeg helst ha fortsatt rett sørover. Gjennom Kina, Bhutan, Nepal, India,… Men det får bli en annen tur. I Kina får man ikke kjøre alene uten guider, det betyr kjedelig kolonnekjøring og store kostnader. (Den samme dårlige idéen har de fått i Myanmar, og i Thailand, Laos og Vietnam hvis du vil ha med eget kjøretøy.) Dessuten må man ha kinesisk førerkort, og det får man ikke lov til å ta på motorsykkel hvis man har fylt 60!

Så da blir det i stedet vestover til Kazakstan, men da må vi en liten svipp innom Russland igjen. Det betyr multientry visum, som er litt vanskelig å få. Men det fikser vi forhåpentlig før vi reiser, ellers får vi satse på et transittvisum på grensa.

(Oppdatering april 2021: Russland er i ferd med å innføre nye og enklere visumregler, blant annet med eVisa!)

Kazakstan

Kazakstan er et digert land, kjent for å være flatt og ganske kjedelig, så vi følger grensen mot Kina sørvest til Almaty.

Kirgistan har visst det en motorsyklist trenger for å trives. Her Taldyk Pass

Pamir Highway – Kirgistan og Tadsjikistan

Kirgistan er neste land. Vi kommer inn ved hovedstaden Bisjkek og kjører via Osj til fjellandet Tadsjikistan.

Tadsjikistan er 93% fjell, og halve landet ligger over  3000m. Pamir-fjellene er de høyeste i verden utenfor Himalaya, og det er selvsagt berømte Pamir Highway som trekker oss. Denne spektakulære veien  går opprinnelig gjennom Kirgistan, Tadsjikistan, Uzbekistan og Afghanistan.

For å ikke miste hodet helt, nøyer vi oss med å kjøre langs grensen til Afghanistan, på den andre siden av elven, og nordover til hovedstaden Dusjanbe.

Dette blir nok den tøffeste og mest spektakulære  strekningen på turen, der vi kommer til å angre på store sykler og altfor mye bagasje.

Men det kjøres biler der, så hvis det ikke blir flom, gjørme eller snø, så kommer vi frem. 


Uzbekistan

Uzbekistan er selve Silkeveien, med de sentrale byene Samarkand, Bukhara og Khiva. Men vi nøyer oss med noen dager i Samarkand, for som det står på Caravanistan (bibelen for området):  «Do take a moment to be honest with yourself: how much do you really care about medieval Islamic architecture?»

Bibi-Khanym-moskeen er spektakulær

Vi dropper hovedstaden også, etter denne «anbefalingen» fra samme sted: «Tashkent, Central Asia’s largest city, is a model of the splendid urban vision of the 1960’s Soviet Union.»

Vi blir nok noen dager i Samarkand, for her må vi fikse visum til Turkmenistan. Det er litt hit and miss, Turkmenistan er kjent som er av de vanskeligste stedene å få visum og de er helt uberegnelige. Forhåpentlig får vi noen dager, så vi kan få med oss Hell’s gate i Darvaza.

Turkmenistan

Her har metangassen brent siden russerne tente på i 1970. Krateret er ca 70m i diameter og 20m dypt

Nå er vi ferdige med fjell for en stund, nå er det ørken. Bortsett fra Darvaza er det visst bare den spektakulære marmorbyen Asjkhabad som er verdt å se. Etter Sovjet-tiden har landet fortsatt tradisjonen, og har holdt seg med diktatorer med overdrevent godt selvbilde. Den forrige brant alle statens inntekter på praktbyggene i hovedstaden, den nåværende putter omtrent 75% av landets inntekter i egen lomme. Forholdene til frihet og menneskerettigheter er omtrent som Nord-Korea på en dårlig dag.

Så dette kan bli interessant, men landet ligger nå der på veien til et annet spennende land – Iran!

Iran

Inntrykket vi har fått av Iran etter revolusjonen i 1979 er av et skrekkregime, styrt av skjeggete gamle menn med holdninger og tanker fra den mørkeste middelalderen. Men de som har reist gjennom Iran forteller om hyggelige møter med et av verdens vennligste og mest gjestfrie folk. Vi har lett for å tenke at det bare er ørken der også, men det stemmer heller ikke.

Aserbadjan, Armenia og Georgia

I november 2020 kom det endelig på plass en fredsavtale mellom Aserbadjan og Armenia, etter 30 år med uroligheter. Forhåpentlig vil det gå greit å besøke Baku og kjøre videre til Georgia.

I Georgia er det fjellene og hovedstaden Tblisi som lokker.

Tyrkia

Tyrkia er stort og spennende, og jeg håper å kunne bruke noen uker der. Jeg har lyst til å få med meg Cappadocia (bildet) og så ta turen ned til turiststripen ved Middelhavet. Man blir sliten av å reise daglig, etter 2-3 måneder er det perfekt å kunne leie en leilighet og ligge på stranden en uke eller to, før hektiske Istanbul.

Hvilken vei hjem?

Det er flere fristende veier hjem:
– Bulgaria, Romania
– Hellas, Balkan
– Hellas, Italia

Dette er hovedårsaken til at jeg har lagt opp ruten i denne retningen. Fra Italia er det også mulig å bli med på et roro-skip til Israel, hvor jeg kan komme meg videre til Egypt. Dette er for tiden den eneste måten å komme seg til Øst-Afrika uten å sende sykkelen som frakt.

Livs- og verdenssituasjonen får avgjøre hva det blir til. Det er langt frem…

Det er lenge til 2023!

Det er kanskje litt dumt å fortelle om reiseplaner som ligger flere år frem i tid. Det er så mye som kan komme i veien, som jeg ikke rår over. Politikk, pandemi, sykdom, hendelser i livet mitt som gjør at jeg får andre prioriteringer. Men en tur som dette krever modning og planlegging. Mange av landene er vanskelige å slippe inn i, og visumregler krever at man har en mer detaljert plan enn jeg egentlig setter pris på.

Denne siden kommer til å bli oppdatert løpende etterhvert som prosjektet utvikler seg.

Har du tips til meg?

Har du reist i disse områdene, så vil jeg selvsagt gjerne høre om steder som er verdt å besøke, eller andre praktiske tips. Kanskje du har en blogg? Legg det gjerne i kommentarfeltet under, så er det til glede for andre også.