Oh la la – Vive la France!

Sommeren 2021 bød på et lite pustehull i pandemien, i alle fall for oss som var heldige nok til å få den gjeve andresprøyta før ferien. Plutselig var det mulig å reise igjen, og jeg var ikke vond å be! Svingene ropte, hele veien til Middelhavet!

Frankrike er liksom det litt glemte MC-landet, i alle fall for meg. Det er så uendelig mye å ta av i Østerrike og Italia, og ferien er alltid litt for kort. Sveits har også mye å friste med, selv om prisen på den første kaffekoppen kan være nok til å jage deg tilbake over grensen igjen. Men nå var det altså Frankrikes tur.

Kielfergen er dyr, men deilig. Jeg er snart på auto- bahn, og kan la GSAen strekke ut. På ettermidda- gen er jeg i Koblenz, der Rhinen og Mosel møter hverandre. Her sitter Mike, min finsk-amerikanske turkompis, klar med en stor øl.

Fra Koblenz går turen sørover i rolig tempo gjennom pittoreske gamle småbyer og deilige småveier av typen uten midtstripe og laser, men med masse svinger og utsikt. Noen tyske MC-venner byr på god prat og overnatting, og viser oss de beste veiene gjennom Schwarzwald og til grensen.

Området rundt Grenoble er fullt av små og trange veier, som slynger seg gjennom kløfter og er hugget inn i fjellsidene på vei opp i fjellene. I byens hyggelige sentrum er det lett å finne god mat, og hotellet er både rimelig og bra. Ingen grunn til å ikke slå seg til et par netter, så vi kan nyte veiene uten bagasje en dag.

Sørover fra Grenoble blir det om mulig enda mer spenstig. Jeg er så betatt av utsikten at jeg nesten tar livet av en gal syklist som kom- mer i en helsikes fart nedover den tre meter brede veien. Det er mange av dem i Frankrike, og de er visst udødelige. Ikke rart han skrek, det var flere hundre meter ned i kløfta på den andre siden av den lave steinmuren, og jeg ga han ikke mye plass.

Målet for dagen er Le Camping Moto, en klassisk møteplass for motorsyklister fra hele Europa. Her kan du slå opp teltet eller leie deg en rimelig campinghytte, og bare legge deg ved bassenget med en kald en til midda- gen blir servert. Et perfekt utgangspunkt for fine dagsturer på herlige MC-veier.

Le Camping Moto er et sted hvor folk kommer tilbake år etter år, men dessverre har belegget gått stadig nedover. Jeg synes det er mye hyggeligere med den gode bikerstemningen man får på slike møteplasser enn å bo på et kjønnsløst hotell. Man reiser aldri fra slike steder uten nye venner, du blir ikke sittende alene om du ikke vil. Men motorsyklister har blitt komfort-orienterte, de gidder ikke campe. Og da hjelper det visst ikke å by på fine hytter engang.

Jeg er på vei til kysten, hvor jeg skal leve i luksus hos gamle venner i noen dager. Det spiller nesten ingen rolle hvilken vei man velger nedover, det er fantastiske veier og hyggelige småbyer overalt. Men en ting må du få med deg om du er på disse kanter: Gorges du Verdon. Denne skal du helst oppleve både til vanns, til fots og på motorsykkel. Først leier du en padlebåt eller kano, og tar en rolig tur opp- over i kløfta. Så går du stien langs elven, før du til slutt kjører sløyfen som går langs kanten av kløfta på begge sider. Dette er kulere enn Grand Canyon! Her bør du altså bli et par dager. Det er mange turister her, men det er mange steder å leie et rom eller en teltplass også.

Hvis du ikke klarer å kose deg på Rivieraen, er det noe galt med deg. Den ene trivelige byen etter den andre, herlige strender og det blå Middelhavet. Det er aldri feil å rusle rundt i St. Tropez eller Monte Carlo med en is blant digre yachter, luksusbiler, modeller og annet bling, men det er mange hyggelige steder som er litt mer ”nedpå” og passende for en fattigmann også. En tallerken blåskjell, et glass hvitvin, varmt vær og en uterestaurant ved et travelt torg er aldri feil…

Ved Nice ramler det ned et titalls veier nordfra, som alle ser like svingete og fristende ut. Jeg velger meg den originale starten på berømte Route de Napoleon: fra Menton, via Sospel til Sain-Martin-Vesubie. En spennende by, der du får følelsen av å være tilbake til tiden under andre verdenskrig, da de italienske okku- pantene skapte et tilfluktsted for tusen jøder på flukt. Italienerne sto imot presset fra sine allierte lenge, men høsten 1943 måtte de flykte igjen. Denne gangen over fjellpassene til det de trodde skulle være sikkerheten i Italia. Dessver- re ble de arrestert og sendt til Auswitch.

Høsten 2020 kom den verste stormen på 120 år til Europa. St. Martin ble hardt rammet, i flere mil oppover dalen så det fortsatt ut som en krigssone. Hus og veier var feid bort i et par hundre meters bredde. Løs- massene var feiet bort, og det var bare digre kampesteiner igjen. Her og der klorte tomme bygninger seg trassig fast på kanten. Det er van- skelig å forestille seg kreftene som har vært i sving, slikt gjør inntrykk.

Jeg lar Napoleon ta sin egen vei, jeg må opp Col de la Bonette! Veien slynger seg snart opp på snaufjellet, der gamle militærinstallasjoner gir deg mulighet til små avbrekk fra perfekte asfaltsvinger og endeløs utsikt. Col de la Bonette skryter av å være den høyeste asfalterte alpepasset i Europa, på 2802 meter. Men egentlig er det juks, for de har laget en sløyfe rundt fjell- toppen bare for å få rekorden og trekke flere turister. Selve passet må finne seg i den bitre fjerdeplassen, etter Col de l’Iserand, Stelvio Pass og Col Agnel. Men det er et bra triks, det er en selvsagt del av Tour de France-løypen, og fjellet er fullt av spreke pensjonister på tråsykkel. Og det er den høyeste asfaltflekken.

Men alpepassene står i kø denne dagen: Col du Parpaillon, Col D’Izoard, Bonne- val-Sur-Arc, Col de l’Iserand, Jeg har kjørt mange berømte fjellpass, men disse veiene er noe av det beste. Ikke disse masete hårnålene hele tiden, men mange slake, deilige svinger med perfekt asfalt. Her er de store ski- områdene, og for en hyggelig pris får jeg et fint hotell med basseng og spa i Les Arcs. Dette er en av de kunstige skibyene som franskmenne- ne er så glade i, og føles kanskje litt fremmed for en med norsk hyttekultur i kroppen. Men det er hyggelig, med pizza og live musikk på terrassen. (Det er bare å slå fast, enda en gang: Franskmenn skjønner seg ikke på rock!)

Chamonix, som er neste stopp, er alt annet enn kunstig. Her har det vært fjellturisme i 150 år, og den sjarmerende byen er vel verdt en litt lengre stopp. Hotellprisene er høye, men en seng i et delt rom på et ungdomsher- berge koster ikke stort. Jeg bor ofte slik når jeg er alene, og får som regel ha rommet for meg selv. Det er gjerne hyggelig selskap på kvelden også, på hotell treffer man sjelden noen.

Fra Chamonix går veien over til Sveits. Man har jo blitt vant til at telefonen kan brukes overalt i Europa, og jeg glemmer at Sveits ikke er med i EØS. I løpet av et par minutter har navigasjonsappene på telefonen og nettbret-tet mitt lastet ned kart, og slurpet i seg data for flere hundre kroner hver før jeg får slått av roaming. Men Furka Pass får frem smilet igjen, og så er det over San Gottard.

Det er fort gjort å kjøre feil her, særlig hvis du kommer sørfra, så være oppmerksom og jobb litt med GPS-ruten din først. Du skal selvsagt ikke kjøre tunellen, som er rød 2 på Googles kart. Nordfra starter du på blå 2, litt sørøst for Andermatt. Ta av ved monumentet og følg Tremola videre. Det er en vakker brosteinsvei, som sikkert er litt spennende i regnvær, men et must!

Hvis du har fulgt etter så langt, er du midt i Alpene. Jeg forlater deg der denne gangen. Hvis du har mer tid, er det jo bare å kose seg videre. Ellers kan du være i Lörrach på et par timer, hoppe på biltoget og våkne opp i Hamburg neste morgen.

Bon voyage!